Idéen våknet først til livet da vi skulle ha et «norsk på norsk»-prosjekt under studieløpet ved Musikkteaterhøyskolen. Jeg sa til flere at dette manuset skulle jeg skrive, men det tok sin tid.
Tiden forsvant fort i jaget etter å sikre meg en jobb fra audition til audition. Jeg levde klisjéen. Jobbet som servitør på fulltid og reiste på auditions på fritiden. Et skifte gjorde at jeg måtte sette en full stopper. Jeg ble gravid.
Med et barn som utviklet seg i magen min, utviklet også idéen min til å endelig bli en tekst, et utkast. Jeg søkte på flere steder jeg kunne få utvikle manuset mitt, blant annet Musikkteaterforum sitt musikkteaterverksted og Prøverom Lillestrøm, en ordning av UngTekst og Unge Viken Teater. Da var det sendt, og jeg ventet og håpte. Så kom fødselen. Jeg kan ikke påstå at det var magisk, på noen som helst måte, men resultatet var verdt det. Det som er litt rart er at samme dag som jeg fødte min vakre datter, fikk jeg en telefon. Overraskende nok svarte jeg. Det var Henriette Myhre. Hun hadde gleden av å meddele at jeg skulle få jobbe med manuset mitt gjennom Musikkteaterforum sin ordning. På den måten kan jeg si at jeg fødte to barn den dagen.
Å jobbe med dette manuset er noe av det tyngste, mest lærerike og verdifulle jeg har opplevd som kunstner. Jeg trodde aldri at jeg skulle være en dramatiker, en manusforfatter, men... Her er jeg.
begynnelsen
Det hele begynte med en intens periode i mars 2019. Jeg satt rundt et bord sammen med dramaturgene Erik Schøyen og Lotta Rygh. Tre økter fordelt mellom to ukers mellomrom skulle jeg, etter tilbakemeldinger, utvikle det første utkastet som ble sendt.
bergen - oslo (tur/retur)
I Oslo følte jeg meg i trygge hender, sammen med veilederne mine, men så ble jeg etterlatt til meg selv i en kjellerleilighet i Bergen. Jeg skrev og skrev. Prøvde å huske på alt som hadde blitt sagt. Fingrene var utslitt mens hodet var i høygir. Etter musikkteaterverkstedet var jeg klar til å ta manuset på enda en reise.
I mai 2019 skulle jeg videre å ha en hel uke med intens prøveperiode for manuset. Der fikk jeg en ny mentor, dramaturg Øystein Ulsberg Brager. Den utviklingen og den veiledningen jeg fikk her, kunne jeg aldri ha vært foruten. Måten Brager ga full fokus, skarpe tilbakemeldinger og varme ord har gjort meg til den dramatikeren jeg kan si at jeg er i dag.
– Det å skrive, er lett. Det å skrive bra, er individuelt for dem som leser og tolker. Men det å skrive med hjertet, samtidig som en mottar tilbakemeldinger med å lytte og ta inn, det tror jeg er en kunst i seg selv.
Jeg har vært heldig med hvem jeg gikk på skole med. Denne gjengen her stilte gladelig opp, da jeg spurte dem om å hjelpe meg med dette manuset. I en hel uke ble de med på å teste teksten, regi og kom med gode innspill til hva som fungerte og ikke fungerte. Jeg er utrolig takknemlig for at denne gjengen av skuespillere ble med på å forme karakterene som eksisterer i dag.
Skuespillerne (f.v.): Julie Marie Frogner, Lina Kristin Berg, Rosalide Hatling Skevik, Mattis Johannessen, Magnus Oen Torsvik og Håkon Steinsholt.
Skuespillerne (f.v.): Vegard Heggelund, Elisabeth Tjøsvoll, Amalie Jensen Tolo, Sigurd Solheim, Haakon Gerhard-Lihaug og Kristine Grønn.
Etter at Brager ga meg klarsignal var jeg i hundre med å få arrangert en lesning for manuset mitt. Jeg kontaktet og arrangerte audition for å få dette i havn, men pandemien satte planene på is.
Jeg hadde virkelig stoppet opp hele tankeprosessen med å kunne produsere forestillingen min på noen som helst måte. Tankene hadde forsvunnet, men så sendte en av skuespillerne, som skulle være med på lesningen, meg en melding.
– Heia Elisabeth! Håper du har hatt en fantastisk jul. Ville bare si og minne på at om du fremdeles tenkte å ha lesevisning av musikalen din, hehe, så er jeg absolutt om bord. Ha en herlig romjul, skrev Thomas Breivik Gotten 27. Desember 2021.
Thomas ga meg endelig den gnisten jeg for lengst hadde mistet. På grunn av han gikk jeg ikke for en lesning, jeg vill gå all in! All or nothing. Jeg igangsatte en produksjon, uten å ha noen villeste idéer for hvordan dette skulle gå. Jeg fikk hanket inn skuespillere, vi var klare for å satse alle sammen. Vi fikk satt den opp i fullversjon, med bare åtte prøvedager. Det er faktisk helt sykt! Vi spilte både på Karmøy og i Oslo, og fikk veldig gode tilbakemeldinger. Men det vondeste med det hele var at Thomas aldri fikk vært med om bord. Hans reise i denne verdenen endte urettferdig tidlig. Jeg kommer alltid til å huske på han de gangene jeg tviler på om jeg skal gjøre noe eller ikke. Så du lærte meg mye, Thomas! Takk!
